Foredrag av advokat Geir Lippestad

image

Foto:Fotograf Killian Munch

Kanskje en av Norges mest kjente og profilerte advokater Geir Lippestad, som for øvrig er født på Ringerike og vokste opp i Heradsbygda, entret Ullerål kirke i det første foredraget under hovedtittelen Godt liv – hele livet.

Det var mange forventninger til hans ord om menneskeverd, helse og livskvalitet og ikke minst om forsoning som livserfaring.

Geir Lippestads foredrag var todelt, med hans personlige reise igjennom livet og hans profesjonelle yrkesreise. En reise som har gitt foredragsholderen både opp og nedturer.

Det hele startet med en bestemt dato – nærmere bestemt den 21. juli, dagen før den tragiske hendelsen i regjeringskvartalet og på Utøya.

 

Det var en dag igjen til Geir og hans familie skulle legge til kai etter en lang seiltur, ombord på båten i ferien hadde det vært en mann og ni jenter.

En seiltur han ikke har lyst til å gjøre igjen, med regnvær i hele ferien om bord på en seilbåt.

Alt var klart for å begynne å jobbe og forutsigbarheten i hans liv skulle begynne igjen. Geir Lippestad legger til at han ønsker forutsigbarhet i det han gjør.

 

Den 22. juli ved 15.30 tiden la de båten til kai og en helt ny hverdag skulle begynne, men dette visste han og hans familie intet om ennå.

De kom hjem og slo på tv’n.

Geir, som resten av Norges befolkning, ble igjennom media vitne til direktesendt fjernsyn, store overskrifter i aviser, en total mediadekning av hva som hadde skjedd rundt det tidspunktet hvor de gikk i land etter ferien.

Bombeeksplosjonen i Oslo, skytingen på Utøya.

Hans tanker var nok ikke ulik dine og mine.

Kjenner jeg noen som har blitt drept, hvor mange har blitt drept, hva er det som skjer?

Alle disse spørsmålene virret igjennom hodet hans.

Ved halv tolvtiden gikk Geir Lippestad til sengs. Ved siden lå hans kone som for øvrig har arbeidet i helsevesenet som sykepleier i 25 år.

Mange tanker gikk igjennom hodene før de begge to sovnet denne natten.

 

Tidlig neste morgen den 23. juli ringte telefonen og Geir ble vekket av en stemme som kunne fortelle at det var fra politiet i Oslo.

Mannen som var pågrepet av politiet etter bombe og skyteepisoder ønsket Geir Lippestad som forsvarer.

Og de la til at, han ikke ville fortelle mer om utplasserte bomber andre steder, før Geir Lippestad ble hans forsvarer.

Det hastet med et svar.

 

I Geir Lippestads hode strømmet det stadig på med nye tanker – på dette tidspunktet hadde media gått ut med at det var over ett hundre døde ungdommer og voksne,

her er det et internasjonalt ansvar å ta vare på.

 

Det var tid for refleksjoner om etikk og verdier.

Hans første tanke som kom opp i ett tiendels sekund – ikke tale om jeg vil!.

I neste tiendelssekundet  - var tanken – er det ingen andre som kan ta ansvaret og bare si nei?

Det er jo ofte slik at vi ikke selv ønsker å ta ansvar, det er lettere å la andre ta ansvaret.

 

Jeg måtte snakke med en viktig person først, en helsearbeider, min kone Signe.

Jeg sier at hvis jeg påtar meg denne jobben om forsvarer, vil vi bli hatet av alle og jeg kommer til å bli borte fra familien i tre år fremover.

Jeg fortsatte å tenke, - jeg kom på alt som kan komme til å gå galt.

Omdømmevurderinger, sikkerhet, sikkerhet for familien, barna mine og mobbing. I det hele tatt mange fornuftige menneskelige reaksjoner og ting.

Jeg ville ikke inn i dette!

 

Men jeg lyttet til min kone som snakket om etikk og verdier.

 

Når du jobber hver dag på et sykehus eller andre steder hvor du møter mennesker som trenger din hjelp står du stadig overfor veivalg.

Om Oslos ordfører eller en skadet rusmisbruker kommer inn samtidig til akutten, så tar vi å hjelper den som trenger hjelp først.

Han skal hjelpes på grunn av menneskeverdslig vurdering.

Det rent tekniske i en slik behandling er, ikke enkelt, - men allikevel profesjonelt enkelt.

En god sykepleier eller helsearbeider gir mer enn dette, de gir tid til de som trenger det. Man er vant til å jobbe med verdier.

 

Tilbake til formålet, hvem er vi, hva står vi for?

 

Klokken har nå blitt 06.45 – et lite flashback – tanker tilbake til den gang jeg var femten år gammel.

Min far greide ikke fortelle oss i familien at han var konkurs, plutselig var huset tomt og stengt for oss.

Jeg ble sint og forbannet.

En høyesterettsadvokat kom hjem til meg. Jeg skal fortelle deg litt om rettsikkerhet som er identisk med trygghet.

Dette syntes jeg var fascinerende – henge dette på samme knagg.

Dette var spennende å høre om. Jeg begynte i studier – verdier i samfunnet, rettsikkerhet.

 

Kl. er nå 06.55.

Videre tanker – er jeg flink nok?

Hva er det jeg tror på?

Rettsikkerhetsgarantier?

 

Min kones tanker; Hva er problemstillingen?

Det var hennes råd og tanker om etikk og verdier og rettsikkerhetsgaranti og trygghet som gjorde at jeg sa ja. Det var de viktige verdiene som sa ja! Plutselig ble jeg mindre redd, pulsen gikk ned, trykket forsvant rundt meg.

Det handler om menneskeverd.

Hvordan skal møtet bli – er jeg en djevelens advokat- er han et monster.

Toleransens ytterpunkt – hvis han jeg skal forsvare faller utenfor toleransens ytterpunkt, da tar jeg ikke saken. Men hvordan skal vi finne utenfor toleransens ytterpunkt. Det blir vanskelig.

Livskvalitet er en subjektiv tanke eller følelse, den er ikke objektiv.

 

Geir Lippestad fortsatte hans foredrag, - denne gang med pappahatten på.

Advokaten har vært åpen om hans datter som var født med en medfødt muskelsykdom.

Hans datter Rebekka døde for to år siden.

 

Da Rebekka ble født – og jeg hadde fått en plan for hennes liv, ville jeg tenkt – er dette et liv?

Jeg greier ikke dette som pappa.

Vi fikk ikke dette valget, men jeg ville heller vært foruten. Det har vært vanskelig, men jeg ville vært én dag foruten.

VI fikk et barn, Rebekka, - et barn som var annerledes.

Ei jente som smilte som ei sol hver dag, hun hadde krefter, livslyst hadde spillopper var ei storesøster.

Ei jente som hadde livsglede og hadde et godt liv.

Detv ar hennes definisjon – og det ble det lettere å være pappa.

Geir Lippestad som pappa fortalte om Rebekka som storesøster i familien og søskenkjærlighet.

Men etter at hennes lunger sluttet å fungere valgte familien at hun skulle kobles på en respirator, fremfor å få smertelindring for å dø.

 

Rebekka ønsket å dø hjemme.

 

Geir Lippestad berømte palliativt team, noen fantastiske medmennesker.

Deres tanker om Rebekkas verdi også etter at hun var død.

Den siste natten lå Rebekka i en seng i stuen.

Skulle jeg be til Gud – kan du bare gjøre jobben din og redde Rebekka.

 

Tanker igjen, - hvis jeg ber om det så blir jeg bare skuffet.

 

Hvordan skulle Gud tre inn i Rebekkas liv og redde det

 

Hvorfor – hva er du redd for?

Hva kan jeg be om som er mulig å oppnå?

Jeg ba om styrke til å komme igjennom dette.

 

Samtidig med min «dialog» med Gud hadde jeg også samtaler med sykepleier i forkant og ba om deres hjelp til meg og familien min.

 

Dagen kom hvor hun skulle dø.

Vi hadde pyntet henne, tent lys, satte oss rundt henne. Jeg var redd for at det skulle bli traumatisk.

 

Etterpå kom min femtenåring og ville fortelle meg en ting,- pappa, jeg har alltid vært redd for å dø, men etter å ha vært sammen med Rebekka i dag, så er jeg ikke redd for å dø lengre.

 

Jeg som pappa, følte istedenfor bitterhet mot Gud og sykehuset og personalet, så følte jeg takknemmelighet og det hadde jeg all mulig grunn til.

De har gjort en fantastisk jobb og det synes vel også Han deroppe.

 

Altså hvis du ber om hjelp, vær forsiktig om hva du ber om, - tenk igjennom det du ønsker å be om, så kan du komme videre.

Ikke be om at noen skal ta bort sorgen din, - da blir du skuffet.

Du må akseptere at sorgen er en del av det gode liv.

 

Sammendraget av foredraget er skrevet av Roar Olsen

15.10.2015


Del denne artikkel på e-post