Foredrag av Adelheid Firing Hvambsal

image

Tekst og foto: Roar Olsen

Sunnere og lykkeligere

 

-Virkeligheten for barn og unge er på vei fra forsknings verden inn til kommunale tjeneste.

Barn og unge står i en «fake» situasjon, de legger ut via sosiale media alt som er bra, smil og latter.

Selfiebilder som andre opplever som om at alt er ok.

 

Men er det slik? Dette var en del av Adelheid Firing Hvambsal ord til en engasjert lyttende forsamling av helse, omsorgspersoner og andre interesserte i Ullerål kirke mandag 19. oktober.

Adelheid er en forholdsvis nyansatt generalsekretær i Kirkens bymisjon og hun har tidligere en lang fartstid i KFUM / KFUK,

med andre ord – hun har arbeidet mye med barn og unge i hennes liv.

Hun er psykolog og har lang fartstid med utredning og behandling av voksne med psykiske lidelser.

Hun har også særlig kompetanse på diagnostisk utredning og psykoterapibehandling av barn unge og voksne med utviklingsforstyrrelser og psykiske lidelser.

 

Den nye virkeligheten for barn og unge

-Vi må alle forholde oss til den nye virkeligheten. Hva må jeg huske på i min private sfære, og i jobben min?

Det vi frykter mest er at barn og unge sier at de har det fint med foreldre, skole og arbeidssituasjon.

Ungdommen drikker mindre, bråker mindre.

Men det de frykter er at de kommer på «utsia».

De må hele tiden sikre at de ikke faller utenfor. Det er det de frykter aller mest.

 

Hvordan virker dette på barn og unge, - jo resultatet av denne «sikringen» kan gi seg utslag i stress, uro og depresjoner.

Den ungdommelige frykten er å ikke bli speilet av samfunnet og er redde for ikke å bli anerkjent av andre i omgangskretsen.

Signaler som vi som voksne mennesker enten privat eller på jobb må se etter er – jeg er så sliten, jeg skal prøve å skape min egen identitet, men jeg skal bare sove litt først.

Det er avgjørende for alle at det selv tar sine egne avgjørelser. Men vi må være så kloke at i stedet for å heie de fra, må vi heller gi de hjelp til å ta sine egne avgjørelser.

Hvordan vil vi selv reagere hvis andre tar kontrollen over vår egen «fjernkontroll»? Det vil nok bli litt rart å ikke ha kontrollen selv.

 

Høl i bøtta

Adelheid Firing Hvambsal viste et bilde i Ullerål kirke – et bilde av ei bøtte med mange hull i – preget av tidens tann og naturen hadde satt sitt preg på at den hadde stått lenge ute uten noen til å spasse på den

-Sånn er det også med meg og en rekke andre og viste til bilde av denne sprukne bøtta.

- Jeg er egentlig ei hel bøtte uten skader og hull og det er jo slik at når det begynner å bli hull i bøtte, så holder den ikke lengre på innholdet.

Bunnen må i hvert fall ikke falle ut, da er det kanskje for sent å reparere.

 

Vi voksne må ta på alvor det som skal tette hullene.

Tenke tanker – som – kanskje ikke, – hvordan få en sunn kropp, men heller, - hvordan skal vi tilrettelegge for å gi opplæring i mental helse.

Man bør begynne å tilrettelegge systematisk opplæring i skolen.

Det handler ikke om mat. Vi gjenkjenne hull i bøtta og lære hvordan det er å være normal.

Det må være individuell fokus på høla i bøtta.

Vi må se de samfunnsmessige spørsmål – er vi i stand til å sørge for trygghet?

 

Peke på mulighetene for å tre ut av egen bøtte for å tre inn i det storsamfunnet og utfordre til engasjement.

 

Men så er det slik at når ungdom hører at man skal delta- da er ungdommene redde for at de skal prestere.
Det orker de ikke.

 

Møtesteder for ungdom bør være steder hvor man kan møtes sosialt uten å måtte prestere. Sørge for at folk føler at det hører til.

 

Men hvordan bygge fellesskap?

Kanskje vi skal by ungdommen samfunnsengasjerende møteplasser.

Skal dette styres av ungdommen selv.

Nei,- fordi, det ungdom savner mest, i forhold til spørreundersøkelser er; - de savner voksent nærvær.

Ungdom kan drive, men de orker ikke være alene, - de må ha voksne hjelpere.

 

Lag plasser rundt om i landet hvor nærvær er viktigst.

 

Men hva er det de ønsker aller meste? Jo, - de vil bli sett!

Utsagn fra unge er, - når jeg bli sett blir jeg snill.

 

Men generasjonsspriket har blitt et veldig stort gap.

Men verden for de unge har blitt bitteliten.

De forholder seg til nyheter om hvordan det er å være ungdom i krigsherjede områder, de fores med nyheter fra fjerne steder i vår verden, men nærheten er allikevel utrolig nær!

Det koster å være så nær alt det som skjer i verden. – å være så tett på.

De store spøsmål

Barn og ungdom mangler arenaer for å snakke om de store spørsmålene, - livet og døden, enten det er i nær familie, blant venner eller i den store verden.

 

Tidligere bekymringer i foreldre og besteforeldregenerasjoner har vært bekymringer for mat, for helse, for utdanning og for rus og utagering.

 

Nå må vi ta på alvor at våre barn og ungdommer ikke får nok ro i livet. Det skjer så mye som de får så tett innpå seg. Dette fører til stress.

 

Vi må som voksne tre inn på samfunnsarenaen som de trenger, vi må være hjelpere. Dele utfordringer og konsekvenser for morgendagen.

Vi må vandre sammen og komme i tale med andre og skape engasjement.

 

Vi må ta på alvor det som skjer rundt oss i de yngre generasjoner.

 

Ditt neste håndtrykk kan ha konsekvenser

Hva skjer på vår reise igjennom livet, - jo alle de vi møter på vår vei er med til å skape vår identitet eller som er med til å speile andre.

Vi er alle med til å forme hverandre.

Det kan være at det neste håndtrykk du gir kan ha konsekvenser for de du møter.

Sørg for å gi et godt håndtrykk som andre kan være med til å forme god identitet.

 

Før foredraget spilte organist Leif Berger musikalske stykker på orgel som satte oss i den rette sinnsstemning.

Sammendraget av Adelheid Firing Hvambsal foredrag er skrevet av Roar Olsen

22.10.2015


Del denne artikkel på e-post