Sammendrag av foredraget til Safia Abdi Haase

image

Tekst og foto: Roar Olsen

Det er utrolig hvordan man kan bruke humor i møte med alvor når kulturkollisjoner kan opptre på en arena når en kommer fra primitive forhold til et såkalt i-land.

Safia Abdi Haase møtte omsorg og helsearbeider og andre interesserte i Ullerål kirke på mandag 2. november og trollbandt en nesten fullsatt sal med hennes ord om det å komme til et land som hun ikke kjente den gang i 1992 da hun gikk ut av flyet, fra Paris, sammen med hennes tre døtre, til norsk jord via flytrappen for et møte med Norge, nordmenn og norske tradisjoner.

Ordene som kom fra denne vakre somaliske / norske kvinne, sykepleieutdannet i Norge gikk rett inn i hjertene på alle tilhørere og via humoren som hun formidlet, ga hun oss i tillegg, en undertone av alvoret som utenforstående, ei heller oss andre kan forstå – da distansen mellom oss i utgangspunktet er stor. Ikke bare stor, men milevis fra hverandre.

Men som Safia sa og poengterte gang på gang, - vi er så like – vi har så mye felles.

Ankomsten i 1992

Fra 1992 og frem til i dag har Safia bodd i Norge – den somaliske voksne jenta som ble tatt imot på Fornebu, med hennes tre døtre – tretten, elleve og ni år den gang. Hun kunne ikke forstå at hun og hennes jenter var så skitne da de ankom norsk jord for første gang. De hun møtte hadde på seg gummihansker – et underlig syn og en underlig opplevelse for nyankommende.

Er jeg fortsatt innvandrer?

-Jeg er i dag – ekte Harstadværing, men bor i Halden. Dialekten hennes gir ingen tvil om hvor hun kommer fra i Norge. Men hennes egen følelse – er jeg fortsatt innvandrer?

Når ordene kommer fra hennes engasjerte og bevegelige talerstol foran alteret i Ullerål kirke er det mange som lurer på det samme. Hun er ikke helt nordnorsk i dialekten, oss etniske nordmenn kan høre at hun har dialektiske feil i hennes språk, men det er sjarmerende.

Safia er fargerik i hennes klesdrakt – fargerik i hennes språk, hun utstråler og gir av seg selv og stiller et enkelt, men allikevel et tvetydig spørsmål, - er jeg fortsatt innvandrer? Eller kan jeg si til mine medmennesker at jeg er ferdig vandret? Jeg har vært her i 23 år – når blir jeg ferdig vandret?

-Jeg har egentlig lyst til legge inn et nytt ord i det norske språk – vi er alle medvandrere. La oss alle vandre sammen på kloden på godt og vondt. Jeg vil samtidig med mine tanker rette en takk til det norske folk som tar imot flyktninger som kommer nå – det er mennesker som trenger hjelp, mennesker som har opplevet det verste man kan oppleve. La oss stå sammen og gi de trygghet og trøst. Det kan være med til å lindre, men det vil ikke lege alle sårende de har fått.

Norge er i verden – men husk at verden nå også er kommet til Norge.

Gjestfrihet eller?

På stram line balanserte Safia mellom humor og underliggende alvorstoner i hennes foredrag. Fra hennes første møte med transittmottaket hvor hun og jentene satt lenge til bords og ventet på servering. I hjemlandet Somalia er det tradisjoner for, - når det kommer besøk til huset er det sedvane å vise gjestfrihet, varte opp gjestene som har ankommet og gjerne gi gjestene det lille ekstra som man kan dele. Som eksempel kan nevnes at ekstra sukker i en ellers meget sukret te er en gave for å vise at man setter stor pris på vedkommende som har kommet inn over dørterskelen.

Etterhvert forstår Safia og hennes tre døtre at norske skikker ikke er samstemt med somaliske og de måtte forsyne seg selv med mat på tallerkenen. Når man er vant til å spise med fingrene er det uvant å tenke tanken på gaffel, kniv og skje. Første måltidet på mottaket ble en ellers klissete opplevelse – hvor servering av poteter, fiskeboller i hvit saus ikke er helt egnet for å spises med fingrene.

Men man lærer underveis i transitt og ferden gikk videre for den enslige somaliske mammaen med de tre unge jentene til Vestre Slidre, nærmere bestemt til Lundesskogen mottak.

Blokkene A – B – C –D –E

Tilbake til begynnelsen av nittitallet var her mange flyktninger fra land i Europa, som var utsatt for krigshandlinger. Det var fem blokker på mottaket, A-B-C-D-E. De førstnevnte fire bokstaver i alfabetet dannet rammen for flyktninger fra Kosovo og Albania og flyktninger ellers fra Balkan.

Den siste bokstaven E var for de med mørkere hudfarge. Barna i de første blokkene likte ikke de afrikanske barna og det var en påkjenning for jentene til Safia. Jentene opplevde under transport til og fra skolen de første skoledagene at det ble mobbet ved at andre barn kastet ting i hodene på de, enten matpapir eller annet. Gråtende hjem fra skolen fortalte de mamma at de ikke var søppelkasser og kunne ikke forstå at de skulle oppleve noe slikt.

 

God kommunikasjon

Safia dro for å snakke med læreren og møtte opp i bussen. Historien endte med at Safia og jentene inviterte alle skolens tre klasser hjem til seg i blokk E, hvor søppelbøtter fort ble gjort om til trommer og rytmeinstrumenter, noe som også fikk de andre barna på mottaket til endelig å bevege seg inn i blokk E uten å slenge dritt eller viser fingeren.

Safia og barna hennes viste at deres felles musikalske plattform, rytme og språk ga innledning til god kommunikasjon mellom flyktningene, enten de var fra Europa eller fra Afrika.

Det er slik at når man kommer til et mottak for flyktninger så er det ingen forskjell på hvem man er, hvor man kommer fra eller hvilken status man tidligere har innehatt.

Det er felleskap i fattigdom, vi er fattige og vi opplevde at vi var ingenting.  Afrika og Europa var like, religion og farge betyr ingenting.

Forutinntatte holdninger

På nittitallet var det krigsherjinger i mange land rundt Balkan og nyhetsbildet viste den norske befolkningen at flyktningestrømmen var på vei nordover, også til Norge for å søke trygghet under krigshandlingene. Fjernsynsskjermen viste bilder av barn og unge, eldre som knapt hadde fått mat på mange dager og uker, avmagrede barn neste uten tøy. Den norske befolkning forberedte seg til å ta imot disse stakkarslige flyktninger for å gi de mat, klær, leker og ei seng å sove i, i trygge rammer langt vekk fra krigen i tidligere Jugoslavia og for de som kom enda lengre vekk fra, et annen verdensdel.

Jentenes første møte med skoleklassen var spesielt. De andre skoleelevene hadde fått vite av læreren og foreldrene deres at snart skulle det komme tre stakkars jenter som hadde vært på flukt, helt fra Afrika. Deres forutinntatte holdninger fylte opp pappesker med klær og leker – de hadde jo ingenting der hvor de kom fra. Men reaksjonene ble ikke som ventet. De tre jentene kom inn i klasserommet iført nye dongeribukser, pene i klærne, nyvasket og så ikke avmagrede ut. Og ikke nok med det – de kunne snakke engelsk også. Det ble en stor kollisjon mellom det forutinntatte og deres opplevelser av hvordan disse jentene skulle se ut og hvordan de egentlig var når de banket på klasseromsdøra og entret skolen for første gang. Ungdommer i Vestre Slidre måtte endre sine oppfattelser av hvordan virkeligheten var med hensyn til det de hadde sett i bildemedia.

-Det med forutinntatte holdninger må vi endre, sa Safia, vi må ikke bare se, men oppsøke, vi behøver ikke sitte bak nedrullede gardiner, men åpne opp og vise vår medmenneskelighet i praksis.

-Møter jeg andre mennesker som er litt nysgjerrig på meg, min hudfarge, mine fargerike klær så er det ofte innledende spørsmål om hvor jeg kommer fra og når jeg skal reise hjem til mitt hjemland igjen. – Det med å reise hjem igjen er ikke vondt ment, men like mye en misforståelse, - vedkommende tenker på meg i positiv retning, - fordi jeg må jo savne landet mitt.

 

Harstad

Etterhvert fikk Safia og barna ett brev som kunne fortelle at de snart skulle flytte til et annet sted. En telefon fra Safia til saksbehandler fikk hun vite at hun selv kunne bestemme hvor de skulle dra.

Safia eget ønske var enkelt – hun ville til et sted hvor hun kunne bli akseptert for den hun er, fordi jeg er stolt av den jeg er!

Harstad ble valget, selv om mange kunne fortelle henne at det ikke er et sted å reise til. Der er det kaldt, der er det mørkt og trist nesten hele året rundt. Ikke har de biler der og du kommer til å måtte reise med hundespann og bli fraktet rundt i en kurv rundt i byen.

Svart eller hvit

I løpet av den første tiden i Harstad ble hun møtt av ei jente som lurte på,  – koffer er du så svart, har du malt deg? Etter noen forklaringer fra Safia ble de enige om at hun kom fra et land hvor det bodde ville dyr, elefanter og sånn. Dette viste hun om for det hadde hun lært på skolen. Og tilslutt endte det opp med at jo, der hvor Safia kom fra var det masse sol, mye mer enn i Harstad.  Jenta smilte opp og kunne fortelle at hun også ønsket å bli brun, så når sola kommer frem etter mørketida skulle hun klatre opp på fjellet hvor solens første stråler skulle bringe lys og brunfarge – der ville hun bli til hun også ble like brun som Safia.

Det er underlig sa Safia, jeg forsøker å bli hvitere i huden, ved å tildekke meg mest mulig. Dere reiser til syden for å bli brune eller legger dere inn på solarium og bruke masse penger på brunfargen.

På denne måten kan vi også si at vi er like.

Fire betydningsfulle ord

-Jeg har aldri opplevet integrering i Harstad, sa Safia og la til, -jeg har gått i fakkeltog sammen med Harstadværinger – jeg har blitt akseptert, de har tolerert meg, jeg har opplevd solidaritet og blitt vist respekt.

Dette er fire ord som ligger mitt hjerte nært.

Solidaritet – vi som blir tatt imot her i Norge ønsker å være en del av samfunnet, men vi ønsker også å bidra til å utvikle nye Norge

Toleranse – Vi må tåle annerledeshet, for eksempel at maten min lukter annerledes eller at jeg lukter annerledes og at vi ser ulike ut.

Aksept – Jeg vil bli akseptert slik jeg er.

Respekt – Har du sett meg, hva jeg har gjort, hvem jeg er! Safia har tidligere uttalt at, - da jeg bodde i Harstad sa jeg, - ikke gi meg fisk, men lær meg å fiske og jeg lærte meg å fiske.

Norge er ingenting uten meg og jeg er ingenting uten Norge.

En fanesak – kjønnslemlestelse

Safia er i dag ansatt ved Amathea. Stiftelsen Amathea har i de siste årene hatt en økt satsning på primærforebyggende arbeid. Stiftelsen fikk i 2009 tildelt prosjektmidler fra Barne– og likestillingsdepartementet for å øke fokus på kvinnehelse i et minoritetsperspektiv. Målet er å søke å forebygge kjønnslemlestelse. Safia Abdi Haase er prosjektleder. Hun tilfører organisasjonen både kulturkompetanse og kompetanse innen kvinnehelse og kjønnsbasert vold generelt, og kjønnslemlestelse spesielt. Hun har hatt et spesielt fokus på Østfold og etablert integreringsnettverket INNE med fokus på å organisere kvinnegrupper med minoritetsbakgrunn.

Hun viste sterke bilder i Ullerål kirke under hennes foredrag og fortalte historier fra hennes egen virkelighet som hun selv har opplevd også etter at hun ble utdannet sykepleier i Norge.

Det hun fortalte om er dessverre, fortsatt tradisjoner i hennes eget hjemland og også i andre land rundt om i verden. Det var sterke historier som påvirket alle tilstedeværende i Ullerål kirke.

Global bygdefest

Jeg skulle ønske, sier Safia Abdi Haase, - at vi i enhver liten bygd, i små og store byer kan arrangere små og store globale by og bygdefester.

Hvor vi kan møte hverandre, uansett farge, religionstilhørighet eller andre kulturforskjeller.

Tenk dere – bare være seg selv – og være stolt av hvem man er – og hvor man kommer fra!

Hvilken glede det kan være for Norge i den store verden, med hele verden i Norge!

Astrid Opsahl som var aftenens vert i Ullerål kirke – avsluttet Safias foredrag med ordene;

- ordet integrering har fått nye farger etter i kveld.

Samtlige tilstedeværende gav Safia stående ovasjoner med smil om munnen og tårer i øyekroken.

Ringerike Ten Sing åpnet denne kvelden med vakker musikk og dans.

Sammendraget av Safia Abdi Haase foredrag er skrevet av Roar Olsen.

03.11.2015


Del denne artikkel på e-post