Sammendrag av foredrag av Margreth Olin

image

Sammendraget er skrevet av Roar Olsen

Sammendrag av Margreth Olins foredrag i Ullerål kirke 6. november

-Det er nøkkelhendelser – øyeblikk – som endrer ditt liv, -som endrer ditt selvbilde – det er nøkkelscener som har forandret mitt liv! Slik åpnet filmskaper, manusforfatter Margreth Olin hennes foredrag i Ullerål kirke mandag 6. november.

Det var et nesten fullsatt kirkerom som tok imot jenta fra Sunnmøre, nærmere bestemt fra Stranda. Jenta som har levd et langt barndom og ungdomsliv blant høye bratte fjell og dype fjorder.

Da Margreth var syv år gammel fikk hun vite at hun skulle ut på hennes første lange busstur – helt alene. Ikke helt alene, da hun skulle reise sammen med hennes onkel Reidar hele den lange veien til Hornindal, på besøk til mormor. -Onkel Reidar var forresten den første mann som kalte meg for pus, fortalte Margreth. Videre fortalte hun at, - voksne snakker normalt «ned» til barn, - sjeldent i øyehøyde, men Reidar han så meg i øynene når vi snakket sammen.

På bussturen til Hornindal, innover Nordfjord, kom det stadig nye mennesker på bussen og noen gikk av. Jeg reagerte på at alle snudde seg og så på onkel Reidar og jeg tenkte – har de ikke sett en onkel før. – Jeg hadde ikke sett slike blikk før. Fordommer finnes i de øyne som ser.

Onkel Reidar fortalte meg, – du veit Margreth, - jeg er ikke som alle andre.

-Jeg var på gråten, og allerede den gang, som barn, tenkte jeg – hvis bare de andre hadde kjent han som jeg kjente han.

Historiefortelleren og manusforfatteren Margreth Olin blir født på denne turen.

Jeg bestemte meg for å studere – jeg ville fortelle onkel Reidars historie! Mamma og mormor måtte være med å fortelle hans historie.

Etter endt studietid begynner jeg arbeidet med filmen. Mormor og mamma synes at det er en dårlig ide, men stilte allikevel opp. De var sjenerte for historien på en fin måte. Jeg skrev ingen kontrakt med familien slik jeg i etterkant har gjort med deltakere i mine filmer. Kontrakter som gir alle aktører en mulighet til å trekke seg fra prosjekter eller kansellere.

Jeg klippet filmen om onkel Reidar og tiden gikk fort mot premiere i Oslo i 2007. Første offentlige visning med mamma og Reidar på plass i kinosalen sammen med en rekke andre inviterte.

Det var sterke bilder som kom på lerretet – jeg så tårer i øyekroken. –Jeg skjønte at jeg kanskje hadde gjort noe galt, - jeg hadde feilvurdert og brutt etiske begreper.

Scenen med min mamma kommer i nærbilde, - mamma gjemmer seg og ser ikke opp. Mamma sitter med ansiktet mot knea. –Jeg tenkte, hadde hun sett denne scene før visning så hadde hun bedt meg om å klippe den bort.

Onkel Reidar redder hele seansen, - med armen godt rundt mammas skuldre sier han med kraftig røst i kinosalen, alle hører han ord, - Slapp av Magnhild – det er bare en film!

Mamma retter seg opp, ser på meg og smiler. Det var Reidars fortjeneste at han reddet oss alle med hans kommentar.

Mange takket i ettertid for filmen om onkel Reidar, - en åpen, ærlig og naken film.

Mange skrev til mormor i ettertid, etter at filmen ble vist på NRK tv. Takket henne for hennes ærlige bidrag. Ingen hadde den gang, tilbake på femtitallet, rett til å gå på skole, når du var født med Downs syndrom. Man ble sett på som bygdetulling. Mormor sto på for Reidar og andre, hun kjempet for deres verdighet som menneske.

Reidar ble sendt på skole til Solbakken – en skole som den gang ble kalt, -- en skole for åndsvake.

Hun tok seg jobb på Solbakken og gikk i 17. mai tog med alle elevene etter seg under et banner hun hadde laget av et laken hvor hun hadde skrevet «Vi er’e en nasjon vi med».

Mormor var tydelig på at vi kan ikke behandle disse barna som om de er mindre verdt enn oss andre.

Tidene har forandret seg, men fortsatt er det langt igjen, - nå er det økonomien som går foran menneskeverdet.

-Et mennesker er et mål i seg selv, - et liv i helse og utvikling

Solbakken er i dag et asylmottak for enslige mindreårige asylsøkere. –så historien med onkel Reidar har på en måte gått i ring. På dette mottaket er det barn som kan søke om familiegjenforening, men dessverre har de ingen å gjenforenes med.

Men det er dessverre slik at når man fyller atten år, så er man voksen og kan sendes tilbake til hjemlandet.

-Min datter fylte atten år, og fikk bløtkake med lys på, -lys som hun blåste ut og kunne ønske seg noe! Andre mennesker fyller atten år, og det eneste de får i gave er et brev fra UDI, hvor det står at de må returnere til krig og elendighet.

Vi gambler altså med andres liv – hvor mennesket er et mål i seg selv, - vi gambler med deres liv, deres helse og ikke minst deres psykiske helse.

Mine tanker går til Utøya og det tragiske som skjedde der. Barn på svøm i Tyrifjorden vekk fra skyting og død. En attenåring svømmer sammen mot land med en på fjorten år. Men det er kun lov til at den på fjorten år får lov til å svømme i land og bli tatt imot av hjelpemannskaper. Han eller hun på atten år må snu og svømme tilbake til volden, usikkerheten og død.

Sånn er det i det offentlige – du er nå blitt atten år, - UDI skriver – saken er avsluttet fra vår side.

Er det slik at vi kan trekke en parallell til Utøya – et nasjonalt traume som vi alle ble vitne til. Slik har hverdagen vært for mange av de enslige mindreårige asylsøkere, flyktningene som har kommet hit til landet. Vi vet ikke nok om den brutalitet de har vært med på, hva de har sett, hva de har opplevet.

Bildet av alle de som er på svøm fra maskinpistolens knatring på Utøya gir oss redselen, frykten for hva som kan skje og hva som skjedde.

-Vi kan ikke bare si til de som ikke lengre er mindreårige – du må snu og svømme tilbake.

Jeg har i mitt arbeidet med filmen om asylsøkerne sett og lest kroppspråket til ungdommer som sitter alene i asylskapet og venter i månedsvis.

-Vi må aldri gi avkall på det menneskelige liv – vi er alle like!

 

 

 

Fra barnehage til jobb på Grand Cafe

Min første helaftens spillefilm som het «dei mjuke hendane» tar meg i tankene tilbake til tiden hvor jeg gikk i barnehage. Emma drev Grand Cafe på Stranda. Alle festligheter i bygda som skulle holdes ble holdt på Grand Cafe, enten det var runde bursdager som skulle feires eller minnestunder.

Stedet var også et sted hvor folk fortalte deres historier og ble et samlingsted for folket. WhiskeyPer var der sammen med prestefrua og alle de andre. De hadde forskjellige tidspunkter daglig, ukentlig hvor de stakk innom. Det var varme rundstykker, det var kaffe og det var mye spennende å høre på.

-Jeg trivdes ikke i barnehagen og bestemte meg en dag for at dette ville jeg ikke være med på mer. Jeg måtte finne på noe annet. Jeg oppsøkte Emma på Grand Cafe og fortalte henne om at jeg måtte slutte i barnehagen da jeg ikke ville være der mer. Etter denne dagen var jeg sammen med Emma og jeg kunne stolt fortelle hjemme at jeg hadde sluttet i barnehagen, men de skulle ikke bekymre seg, jeg hadde funnet en ny plass å være.

Slik startet det hele, hvor jeg klatret opp på ei gul bruskasse og begynte å servere gjestene med kaffe på Grand Cafe. Jeg hørte historier fra gjestene som jeg ikke burde høre, men Emma viste meg med kroppsspråk at jeg ikke skulle fortelle historiene videre til andre.

Emma tok meg på alvor, - i alvoret. På Stranda hvor jeg kommer fra er det flere regnværsdager enn solskinnsdager.  Jeg lærte som barn om, - smerte, sorg og glede, ungdom og alderdom.

Jeg har tatt med meg ordene, - der hvor det er mørknet, der kommer gryningen.

 

Tok med sorgen ut av rommet

Når jeg laget filmen om de mindreårige flyktningene sa jeg til en av guttene, - du er for syk til at jeg kan filme deg og snakke med deg nå. Men han ville at jeg skulle begynne å sette opp kamera.
Han begynte å fortelle. –Det er slik at når man åpner et traume, så bør man klare å lukke det igjen. Det var Hussain, som han het, så selv lukket traumet etter seg.

Han takket meg for at jeg hadde tatt med så mye av hans sorg ut av rommet og da jeg gikk ut av rommet etter samtalen følte jeg vekten av Hussains sorg. Jeg var tyngre.

Deler vi sorg med andre så fjerner vi en del av sorgens tyngde, den avtar. Når vi deler glede så vokser gleden.

-Jeg er ei livsglad jente, sa Margreth Olin, - men jeg har gått inn i mørket etter slike lange opplevelser i møte med ungdommer som er fratatt livshåpet. Jeg vet hva ondskap er og jeg vet hvor den kommer fra.

 

Snåsamannen

Min tidligere svigermor, sa en gang, - du Margret, du må lage, ikke bare en film om Snåsamannen, men filmen om Snåsamannen.

Jeg er snart ferdig med filmen som har premiere i januar neste år.

Vi som var tilstede i Ullerål kirke denne kvelden fikk se klipp fra filmen om Joralf Gjerstad, filmen som snart kommer på lerretet rundt om i landet.

Før jeg avslutter dette sammendraget fra Margreth Olins foredrag vil jeg gjøre oppmerksom på at den siste delen av foredraget er det kun oss som var tilstede som fikk høre og jeg repsekterer Margreths ønske om å ikke skrive om det.

Jeg vil bare tilslutt legge til at Margreth Olin fortelle oss at hun har mottatt en stor gave, det å få lov til å dokumentere det hun har gjort av filmmanus og filmer og hun vil påstå at hun har lært noe.  Undertegnede, legger til fra eget hjerte, jeg vil også påstå at vi også lærte mye denne mandagskvelden i kirka på Storjordet. Mangt og meget kan vi bruke i vår hverdag, innad i familien og sammen med venner og kollegaer.

Sammendraget er skrevet av Roar Olsen 11.11.2015

 

 

 

 

 

 

11.11.2015


Del denne artikkel på e-post