Prostens pinsepreken

image

Her kan dere lese prost Kristin Moen Saxegaards pinsepreken som hun holdt i Hønefoss kirkestue første pinsedag i 2016. 

En gang i urtiden, lenge før tiden tok til, og alle verdenshjørner ble befolket, før alle tidsregninger og geologiske målinger, før dinosauren og før Dovrefjell stod der, da bodde alle menneskene i samme by og snakket samme språk. Alle forstod hva den andre sa. Alle kunne leke og prate sammen, eller krangle og sloss. Hvis de ville.

Menneskene i byen hadde det egentlig ganske godt. Men de var ikke fornøyde likevel. De syntes den lille byen de var satt til å bo i var litt kjedelig. Det skjedde ikke all verdens der. De ville mer enn det de hadde. De ville opp og fram. Og en dag var det noen som fikk en genial ide. De ville bygge seg et tårn som gikk like til himmels. For da kunne de bli som Gud og bestemme alt selv. Ikke bare bestemme over de små tingene i livet, men alt mellom himmel og jord, mellom liv og død. De skulle bli like store som Gud. Like sterke som Gud. Og ha like mye makt som Gud!

Menneskene kom sammen, snakket sammen og la planer. Og så begynte de. Og det gikk fint! De bygget og bygget og var fulle av forventninger. Snart skulle de se ned på verden og innta den, og gjøre med den akkurat slik de selv hadde lyst til.

Men Gud satt enda litt høyere oppe i himmelen, og så alt som skjedde. Og han ble bekymret. For Gud visste at menneskene ikke er skapt til å være guder, men mennesker. Ikke skapt til å regjere i himmelen, men til å leve på jorden. Og han visste at dersom han ikke stoppet dem kom det til å gå forferdelig galt. De ville komme til å ødelegge og forurense jorda under seg, de ville komme til å konkurrere om å være mest gud, og så ville de gå til krig mot hverandre, de ville designe sine egne liv helt ut til løsneglespissene, de ville ikke få tid til noe som helst annet enn seg selv.

Så Gud steg ned fra himmelen og stanset byggeplanene. Ikke ved jordskjelv eller flom som tok byggeprosjektet, men ved at menneskene, da de våknet en morgen, plutselig hadde begynte å snakke hvert sitt språk. Så de ikke forstod hverandre lenger. Så den ene som ville bygge trappetrinn forstod ikke hva den andre sa som hadde begynt på et vindu i stedet. Og alle holdt på sitt og ingen lyttet til det dumme språket den andre hadde begynt å snakke. Og så fikk de ikke til noen ting lenger. Ingen holdt så den andre kunne spikre. Og snipp snapp snute, så var det slutt på byggingen.

Dette skjedde i byen Babel, for så lang tid tilbake at ingen vet når. Men menneskene tok med seg minnet om hvordan det var da de var i ferd med å bygge seg helt inn i himmelen. Og de prøvde stadig å gjenta planen. De bygde pyramider, murer og palass, de bygde Colosseum og konsentrasjonsleirer, de bygde skoler som bare var for gutter, og busser som bare var for hvite, de bygde høye gjerder ved grenseovergangene. Og Gud så på alt menneskene gjorde, og var bedrøvet.

Da bestemte Gud seg for å stige helt ned. Ikke bare ned fra himmelen, men helt ned på jorda. Og han valgte seg en liten stall å bli født i.

I 30 år var Jesus et menneske på jorda. Og selv om han var snekker bygde han seg ingen palass, eller satte ned noe gjerde mellom seg og de andre. Jesus snakket med folk. Og han snakket samme språk som dem, enten de var jøder eller samaritaner, embetsmenn eller prostituerte, rike eller tiggere, spedalske, blinde eller friske, gamle eller unge, damer eller menn. Jesus, som kom fra himmelen, levde helt og fullt på jorda. Og han viste menneskene at den som ønsker å bli som Gud, kan ikke søke mot makt, men mot kjærlighet. For Gud er kjærlighet.

Så døde Jesus. Og stod opp igjen. Og fòr til himmelen. Og vennene hans satt igjen og var ensomme og redde. Hvordan skulle det gå nå som de ikke hadde Jesus blant seg lenger? Når de ikke lenger hadde han som viste dem hvordan de skulle leve på jorda.

De satt sammen da det skjedde. Kanskje satt de og snakket om alt som hadde skjedd den siste tiden, det merkelige synet da Jesus forsvant i en sky og ble borte Kristi himmelfartsdag, eller kanskje de snakket om det Jesus hadde sagt dem før han forlot dem:

Dette har jeg sagt dere mens jeg ennå er hos dere. Talsmannen, Den hellige ånd, som Far skal sende i mitt navn, skal lære dere alt og minne dere om alt det jeg har sagt dere.
Fred etterlater jeg dere. Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir. La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet.

Og mens de satt der, kom Den Hellige Ånd over dem, som ildluer. Og disiplene ble apostler, de fikk styrke til å gå ut, til folk, og snakke folkenes eget språk og tungemål, helbrede mennesker, frelse sjeler, og forkynne Jesu ord om at den som vil bli som Gud, kan ikke klare det gjennom makt, men kan stadig øve seg på å bli det gjennom kjærlighet. For den som søker makt vil fortsatt bli møtt av den Babelsk forvirringen. Men den som søker kjærlighet vil lære seg mer og mer av Den Hellige Ånds språk.

Dette underet skjedde første pinsedagen. Kirkens fødselsdag. Gratulerer med dagen, alle sammen!

Og Den Hellige Ånd er kommet for å bli. Den hellige Ånd virker i oss alle!

Har noen av dere noen gang sett Den hellige ånd? Eller kjent den som en ildlue på hodet? Jeg har ikke akkurat det. Men jeg kjenner likevel at jeg er i nærheten av den, noen ganger. Noen ganger får jeg del i kjærlighetens språk. Når noe som var hardt og vondt mellom mennesker blir godt igjen. Når fremmede møtes og forstår at de kan bli venner. Når noen sørger og erfarer at det finnes lysglimt i selv når alt er svart. Når en overmannes av glede og kjærlighet.

Den hellige Ånds språk er fred, glede, godhet, kjærlighet. Gå hjem og øv. Og gå ut og praktiser. Med og uten ord. Jeg er sikker på at du vil komme til å forstå og bli forstått –  mer og mer.

La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet. Dere hørte at jeg sa: Jeg går bort, og jeg kommer til dere igjen.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen!

 

18.05.2016


Del denne artikkel på e-post