Elling M. Solheim (1905 - 1971)
Elling M. Solheim var en norsk lyriker som debuterte i 1925 med diktsamlingen Preludium, der han hentet inspirasjon fra skogsarbeiderhverdagen han kjente så godt. Han var en fremtredende dikter fra Ringerike på 1900-tallet og ble i 1999 kåret til århundrets ringeriking. Solheim var høyt respektert både som menneske og dikter, kjent for sine folkelige dikt om arbeidsfolk, skog og natur.
Bakgrunn
Solheim kom fra enkle kår på Veme nord for Hønefoss. Hans far arbeidet i skogen og ved jernbanen, og var kjent som en god historieforteller. Allerede i ung alder ble Elling interessert i litteratur og ønsket å bli lærer. Som 16-åring jobbet han en periode som vikarlærer, men familiens økonomi gjorde det umulig for ham å fullføre utdannelsen. I stedet ble han skogsarbeider som sin far. Han elsket skogen og naturen, men fant arbeidet hardt og monotont. Solheim var ikke fysisk sterk, og skogsarbeidermiljøet passet dårlig for hans søkende, lyriske sjel.
Forfatterskap
Som 20-åring hadde Solheim sin første diktsamling klar. Den het Preludium. Unge vers og var tydelig inspirert av Herman Wildenvey. Et mindre forlag i hovedstaden gikk med på å trykke diktene mot innbetaling av 500 kroner – en betydelig sum for Solheim. Faren skaffet pengene, men forlaget gikk konkurs, og boken kom aldri ut. Til tross for dette fortsatte Solheim å skrive, inspirert av skogen og med en politisk tendens.
Det tok ni år før neste diktsamling kom. Jeg lever idag (1934) ble utgitt på arbeiderforlaget Tiden og ble Solheims gjennombrudd. Han var nå sterkt politisk bevisst, med en sosialistisk og til dels revolusjonær innstilling. Da Lev Trotskij bodde på Ringerike under sitt eksil i 1935-36, besøkte Solheim ham sammen med andre lokale arbeiderlagsmedlemmer. Solheim var aktiv i arbeiderbevegelsen og arbeidet som journalist i Drammensavisen Fremtiden på slutten av 1930-tallet, hvor hans politiske overbevisning var tydelig.
Midt på 1930-tallet merket Solheim fysiske problemer og ble diagnostisert med multippel sklerose. Han kunne ikke lenger utføre kroppsarbeid, men tok sin skjebne med fatning og fortsatte å dikte. Diktsamlingen Natta og nyingen (1938) viser en ny side ved hans diktning, skrevet på lokal soknedalsdialekt og med temaer fra hjembygda og arbeidsfolks hverdag. Han ble populær for sitt folkelige uttrykk og for å bidra med taler, leilighetsdikt og monologer til lokale anledninger. På 1940-tallet kom to nasjonalt inspirerte diktsamlinger som ble godt mottatt.
Fra midten av 1940-tallet ble Solheim sengeliggende. Hans mor stelte ham hjemme, men etter hvert ble det behov for mer hjelp. Sykepleieren Gunhild Hoff kom inn i hans liv og bodde hos ham for å stelle ham døgnet rundt. De utviklet et nært forhold, og Solheim levde i mange år takket være hennes omsorg.
I 1958, etter en offentlig pengeinnsamling, kunne Solheim og Gunhild bygge sitt eget hus i Hønefoss. Deres hjem ble et kulturelt samlingspunkt i Ringerike-distriktet. Solheim pleide omgang med kulturpersonligheter som Mikkjel Fønhus, Einar Skjæraasen, Arne Paasche Aasen, Herman Wildenvey og Odd Eidem, og var kjent for sitt gode humør og sin lune menneskelighet.
Til tross for store smerter og redusert bevegelsesfrihet, ønsket Solheim å være en aktiv del av samfunnet og litteraturen. Hver morgen dikterte han sine tanker til Gunhild. Hans dikt beholdt alltid det enkle og jordnære, og han foretrakk tradisjonelle rim og rytmer. Arnulf Øverland skrev i 1948 i et forord til Solheims bok Ord gjennom årene: «Så frasefri og ekte, så menneskelig enkel og naturlig er Elling Solheims diktning – der har ikke sprunget en renere kilde i vår folkelige lyrikk siden Rudolf Nilsens dager.»
I sine senere diktsamlinger, som Leik i grålysningen og Dagningen, viser Solheim en mer innadvendt og kontemplativ side. Han utforsker religiøse og sanselige temaer, og skriver om sin kjærlighet til Gunhild. I 1965 utgav han erindringsboken Fotefar, hvor han viste sin tilknytning til den folkelige fortellertradisjonen. Mot slutten av livet uttrykte han at sykdommen hadde gitt ham muligheten til å vie seg fullt og helt til diktningen.
Århundrets ringeriking
Elling M. Solheim døde i 1971. I 1999 ble han kåret til «Århundrets ringeriking» for 1900-tallet. I 2002 ble en del av Solheims dikt, tonesatt av Svein Olav Blindheim, utgitt på CDen Ellings menn.
Portretter
- Byste (bronse) av Ståle Kyllingstad, 1942; Ringerike bibliotek, Hønefoss
Utgivelser
Diktsamlinger:
- Preludium. Unge vers, 1925 (ikke utgitt)
- Jeg lever idag, 1934
- Natta og nyingen, 1938
- Gro Norge, 1941
- Landet lever, 1946
- Ord gjennom årene, Hønefoss 1948
- Leik i grålysningen, 1954
- Synnali, 1958
- Dagningen, 1960
Annet:
- Samse tak, skuespill, 1938
- Vesle Jonas, noveller, 1950
- Fotefar, erindringer, 1965
Litteratur
- R. Hultengren: Profiler i norsk lyrikk, 1943
- A. M. Omholt: Hovedlinjer i Elling M. Solheims diktning, h.oppg. UiO, 1951
- C. F. Prytz: «Møte med Elling M. Solheim», i DNT Årbok 1957, s. 185–190
- S. Fossgard: Det står ei gran i Synnaåsen. Ei innføring i Elling M. Solheims diktning, Hønefoss 1965
- C. H. Gylseth: Kvae på nevene, dikt i hjertet : Elling M. Solheim : en biografi, 2004
Kilder:
Gylseth, Christopher Hals; Norsk biografisk leksikon; Store norske leksikon (2005-2007): Elling M. Solheim i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 27. juni 2024 fra snl.no