Anna Colbjørnsdatter Ramus (ca. 1665–1736) er en av de mest omtalte kvinnene fra den store nordiske krig. Hun ble kjent som helten fra Norderhov etter at en svensk avdeling ble slått tilbake under hennes tak i mars 1716. Hennes innsats er feiret i bøker, sagn og skolefortellinger, men historikerne er delt i synet på hvor stor rolle hun egentlig spilte. I ettertid er også hennes død og gravsted gjenstand for diskusjon.
Prestefrue og mor
Anna ble født som datter av sogneprest Colbjørn Arneberg i Sørum. Hun var ung da hun i 1682 giftet seg med kapellan Jonas Ramus. Han var 33 år og en lærd teolog, kjent for sine mange bøker og skrifter. Ekteparet fikk flere barn, og i 1690 flyttet de til Norderhov på Ringerike, der Ramus ble sogneprest.
I mars 1716 hadde ekteparet bodd over 25 år på prestegården i Side 8 Norderhov. Ramus var da syk, giktbrudden og sengeliggende. Dermed var det Anna som måtte ta imot uventet besøk da en svensk styrke på 500–600 mann ankom sent om kvelden den 28. mars.
Trefningen på Norderhov
Svenskene, under ledelse av oberst Axel Löwen, var sendt av Karl 12. for å gå rundt den norske hoved styrken ved Lier. Målet var Kongsberg og deretter et angrep bakfra på nordmennene ved Gjellebekk.
Framme på Norderhov prestegård fikk svenskene mat, øl og brennevin. Flere beretninger hevder at dette var Annas plan: å få fienden til å føle seg trygg og kampudyktig. I følge tradisjonen fikk hun samtidig sendt et hemmelig bud til en norsk styrke ved Stein gård i Hole.
Utover natten ble de godt forsynte svenskene overrumplet av de norske troppene, som senere ble forsterket av styrker fra Lier. Etter et hardt slag falt 42 svensker. Rundt 140 ble tatt til fange, inkludert Löwen. Resten flyktet.Denne seieren ved Norderhov var viktig fordi den hindret et svensk fremstøt i ryggen på den norske hæren, og dermed bidro dette til Karl 12.s nederlag i Sør-Norge våren 1716.
Kildenes taushet og tradisjonens kraft
Det finnes ingen samtidige, skriftlige kilder som nevner Anna Colbjørns datters rolle i slaget. Først over seksti år senere ble fortellingen publisert i Ove Mallings bok Store og Gode Handlinger (1777). Her ble hun fremstilt som den modige kvinnen som lurte fienden i bakhold. Beretningen ble svært populær og oversatt til flere språk.
Senere historikere har imidlertid pekt på at Annas innsats neppe var så sentral som Malling fremstilte. Likevel mener mange at hennes gjestfrihet og ro på en urolig kveld kan ha påvirket svenskene og derved bidratt til deres uforberedt tilstand.
En mer nøktern opplysning finnes i en innførsel i kallsboken fra Norderhov i 1733, hvor det står at fienden fikk «aftens-mad som Magr. Jonas og kiæreste lod tilbære og give dem, samt øll og brændevin». Dette antyder at Anna faktisk gjorde som god skikk og bruk tilsa: hun sørget for husly og mat, selv til fienden.
Gravlagt på Ringerike – eller i Fredrikshald?
Etter mannens død i 1718 overtok sønnen Daniel prestekallet. Da han døde ni år senere, arvet Anna både prestegården og flere av kirkene på Ringerike. Hun ble boende på Gusgaarden, der hun levde sine siste år omgitt av minner og sorg – hun overlevde alle sine barn.
Etter sin død i juli 1736 skal hun ifølge flere ha blitt gravlagt i krypten under Norderhov kirke, sammen med sin mann. Her lå de to kroppene synlige under glasslokk inntil 1960-årene. I lang tid ble det antatt at dette var Anna og Jonas Ramus.
Men denne forklaringen er om stridt. Flere historikere og lokale tradisjonsbærere, blant annet sogneprest og forfatter Michael Færden, har hevdet at Anna aldri ble gravlagt på Norderhov. Hun skal i stedet ha ønsket å bli bisatt «hos sine fedre», trolig i Fredrikshald der hennes slekt hadde familiegrav.
Støtte for denne teorien finnes både i samtidens begravelses skikk, i muntlig overlevering og i datidens dokumenter. Blant annet søkte datterdatteren Anna Lars datter i juli 1736 om tillatelse til å bruke «nettedug» og «blikbeslag» til kisten. Ved åpningen av gravkammeret på Norderhov i 1834 manglet imidlertid kisten slike tegn på fornem begravelse.
Professor Ludvig Daae mente også at Anna ikke lenger lå i krypten, og det finnes vitnemål fra lokale familier – blant dem Mathea Bjørnstad på Østre Hønen – som med sikkerhet hevdet at Anna aldri lå i gravkammeret på prestegården.
Nyere undersøkelser
På begynnelsen av 2000-tallet tok professor Per Holck initiativ til å forsøke en vitenskapelig avklaring. DNA-prøver ble vurdert, men mangel på sikre etterkommere vanskeliggjorde en sammenligning. Holck mente likevel at kroppsbygning, tannundersøkelser og ansiktstrekk pekte i retning av at levningene var ekteparet Ramus. Men han understreket at resultatet ikke kan være endelig. En slektning i direkte linje kunne ha like stor likhet, og spørsmålet om Annas gravsted forblir derfor ubesvart.
Et levende minne
Historien om Anna Colbjørnsdatter lever videre – både som legende og som et symbol på kvinnelig mot og list. Om hun virkelig sendte bud til norske tropper eller ei, er usikkert. Men hun var til stede da en viktig trefning fant sted, og det er rimelig å anta at hennes opptreden – som vertinne og som rolig leder i en dramatisk stund – hadde betydning.
Beretningen om Anna blir fortsatt fortalt til besøkende ved Ringerikes Museum, som holder til i den gamle prestegården. Kulehullene i veggene fra trefningen vises frem med stolthet, og «svenskestua» er en påminnelse om de dramatiske dagene i 1716.
Som Conradine Dunker skrev et århundre etter hendelsen: «Clio er Historiens Musa, men hendes saavel som alle Musers Moder er Mnemo syne.» Minnet om Anna Colbjørnsdatter vil nok aldri helt forsvinne, uansett hva historikere måtte mene om detaljene.
Setningen «Clio er Historiens Musa, men hendes saavel som alle Musers Moder er Mnemosyne» betyr følgende:
Clio var i gresk mytologi musa for historie. Hun er én av de ni muser, gudinner som inspirerte til kunst, vitenskap og litteratur.
Mnemosyne var moren til alle musene. Hun var gudinnen for hukommelse og minner.
Uttrykket betyr at selv om historien (personifisert ved Clio) forteller om fortiden, så springer historien ut av hukommelse og minne (Mnemo syne). Det er en poetisk måte å si at uten minner – uten det kollektive minnet til folk – finnes det ingen historie.
Conradine Dunker bruker dette som en elegant måte å si at selv om Anna Colbjørnsdatter ikke nødvendigvis får en stor plass i de akademiske historiebøkene, vil minnet om henne leve videre gjennom tradisjon og muntlig overlevering.
Kilder:
- Helgen, Geir og Teige, Ola: Store Norske Leksikon, Anna Colbjørnsdatter
- Tverran, Frank: Mysteriet omkring Anna Colbjørnsens død,
- Ringerikehistorielag.org