Erik O. Waagaard (1861 - 1914)
En bondes fall – et tidsbilde fra Christianias spekulasjonsbølge
Erik Olsen Waagaard ble født på gården Søndre Haugsrud i Sør-Aurdal 8. desember 1861. Foreldrene hans var Ole Gulbrandsen Waagaard og Malla Waagaard. Han vokste opp i et trygt og velstående jord brukermiljø og viste tidlig evner for både skole og praktisk arbeid. Etter avsluttet skolegang ved Ringerikes middelskole i 1877, vendte han hjem for å delta i driften av farsgården. I årene 1885 1886 tok han høyere landbruksutdannelse ved Ås landbruksskole, før han i 1889 flyttet til Ringerike og tok over gården Waagaard ved Hønefoss.
Gården, som tidligere het Marigård, ble kjøpt av faren i 1865. Da Erik overtok eiendommen, var kjøpesummen satt til 40 000 kroner. Av dette ble 30 000 regnet som forskudd på arv, slik at han kun trengte å låne 10 000 kroner – et beløp som i samtiden ble ansett som overkommelig. Med dette utgangspunktet stod han godt rustet økonomisk.
Waagaard var en respektert og driftig mann i bygda. Han engasjerte seg i næringslivet og var blant initiativtakerne til Hønefos og Oplands Privatbank, stiftet i 1899. I annonseteksten ble Hønefoss beskrevet som en by i sterk vekst, omkranset av «et betydeligt antal industrielle anlæg». Til å lede banken hentet de Martin Jensen, kasserer i Ringerikes Sparebank – et tydelig tegn på ambisjonene i prosjektet.
Et vellykket liv – som ble revet bort
Erik Waagaards formue vokste raskt. I 1890 ble den beregnet til 110 000 kroner, og i 1892 var den økt til 135 000. Fire år senere var den oppgitt til hele 150 000 kroner. Ved inngangen til 1898 var hans eiendommer og aksjer verdsatt til over 230 000 kroner – en anselig sum.
Men så kom tilbakeslaget
Mot slutten av 1890-årene lot Waagaard seg overtale til å investere i aksjer og eien dommer i Christiania. Han stolte blindt på sine rådgivere – menn fra distriktet som han hadde tillit til. De lovet raske gevinster, og ukjent med hovedstadens spekulasjonsmiljø kastet han seg inn i prosjekt etter prosjekt.
De første investeringene ble finansiert med lån, og da partnerne viste seg å være insolvente, måtte Waagaard bære hele risikoen alene. Tapene tårnet seg opp: 30 000 kroner på aksjekjøp, 30 000 på engasjement i Nygaard Fabriker, 32 000 på eiendommen Løhren, og 50 000 på Bjølsen-aksjer. I tillegg kom ansvar for tomtekjøp i Ullevålsveien på hele 65 000 kroner, og andre garantiforpliktelser på over 40 000.
Det samlede tapet ble anslått til nærmere 400 000 kroner.
Waagaard forsøkte lenge å holde hjulene i gang. Han tok opp nye lån, hugget tømmer for salg og forsøkte å dekke sine forpliktelser med inntektene fra gårdene. Men til slutt var det ikke lenger mulig å dekke hullene. I november 1901 innledet han forhandlinger om akkord, og i januar 1902 måtte han overlate boet til konkurs.
En grundig boinnberetning – og et bilde på tiden
Den juridiske gjennom gangen av konkursboet, ledet av overrettssakfører Bernhard Bache, ble en oppsiktsvekkende dokumentasjon av tidens økonomiske klima. Det var ikke tale om svindel, men om en hederlig mann som – med for liten innsikt og for stor tillit – hadde latt seg lokke inn i et økonomisk system han ikke forstod.
Som gårdbruker hadde han ingen plikt til regnskapsførsel, og det ble ikke funnet grunnlag for strafferettslig ansvar. Saken vakte stor oppsikt og ble omtalt på forsiden i Morgenbladet 18. juli 1902.
Familie og ettermæle
Erik Waagaard var gift to ganger. Første ekteskap ble inngått i 1889 med Caroline Oppen (1863–1896), som døde av blodforgiftning bare 33 år gammel. Sammen fikk de to døtre: Margit (f. 1892) og Karoline (f. 1896). I 1910 giftet han seg på nytt med Gudrun Vibe Olsen (f. 1883). Erik O. Waagaard døde i 1914, 52 år gammel.
Han ligger gravlagt på Haug kirkegård sammen med sine to hustruer.
Kilder:
- Gravminne på Haug kirkegård
- Stortingsforhandlinger 1900/1901, Vol. 50 nr. 5 Kongsberg Adresse 21.1.1902
- Norsk Kundgjørelsestidende nr. 370, 19.12.1901
- Morgenbladet 17.12.1896 og 18.7.1902
- Lillehammer Tilskuer 22.7.1902
- Avisa Valdres 20.6.1914
- Aftenpostens Landbrugstidende 13.5.1905
- Steinhamar, August: Norderhovs Sogneselskap gjennom 100 år, s. 162, 1910
- Knoff, A.I.: Norske Gårder i tekst og bilder, s. 10, 1927
- Folketellingen 1900
- Hellum, Alf: Ringerikes Sparebank 1833–1983, s. 28–29, Kongsberg-Trykk AS 1983