Engebret Askjem (1808 - 1881)
- Eventyrfortelleren fra Ringerike
På Norderhov kirkegård hviler en mann som – uten selv å vite det – har satt varige spor i norsk kultur historie. Engebret Christiansen Askjem var en av folkeminnegransk eren Jørgen Moes viktigste infor manter under innsamlingsarbeidet på Ringerike på 1830- og 1840-tallet. Flere av våre mest kjente eventyr ville ikke eksistert i den formen vi kjenner dem uten ham.
Fra muntlig tradisjon til nasjonalskatt
Engebret Askjem levde et liv som mange andre på landsbygda – beskjedent og uten store offentlige verv. Men han hadde en usedvanlig evne til å fortelle historier. Dette ble oppdaget av Jørgen Moe, som i årene før 1840 besøkte bygdene i Ringerike for å samle inn folkeeventyr til det som skulle bli nasjonens felles skattkiste – eventyrsamlingen til Asbjørnsen og Moe.
I Moes egne papirer finnes to eventyr med Askjem som opphav: «Om Nordenvinden» og «Den talende Stænstøtte». Førstnevnte er en variant av eventyret «De tre prinsesser i Hvidtenland» og var blant de aller første som ble trykt, i det aller første heftet av Norske Folkeeventyr i 1841. Det gjør Engebret Askjem til en av de første kjente kildepersonene i det te nasjonalprosjektet.
«Gudbrand i Lia» – en glemt original
I et brev datert november 1842, skrevet av Jørgen Moe fra Næs Jernverk til sin far, omtales et eventyr Moe nettopp hadde samlet inn fra Engebret Askjem, under hans kallenavn «Spitu lanus». Moe skriver begeistret:- La Spitulanus lese sitt eventyr, Gudbrand i Lia, høyt i Nes – det vil sannelig more! Han hadde vel neppe selv, ikke i løvsprings nattens drømmer, forestilt seg at han skulle komme til å fortelle historier for den fine verden i Frøken Nellas Kjælderetage. Dette eventyret – «Gudbrand i Lia» – ble trykt i Norske Folke eventyr i 1843. Originalmanu skriptet er dessverre gått tapt, men gjennom Moes brev vet vi at det er Engebret Askjem som var kilden.
En personlig relasjon
Moe-familiens forhold til Enge bret Askjem gikk langt ut over det faglige. I et annet brev fra 1847 nevnes Askjem på nytt med omtanke og respekt. Det tyder på at det eksisterte en personlig relasjon, preget av varme og gjensidig anerkjennelse.
En enkel mann med stor betydning
Askjems navn er kanskje ukjent for de fleste i dag, men hans stem me lever videre i eventyrene som ble en hjørnestein i norsk kulturarv. Han representerer de mange anonyme fortellerne som bar på rik muntlig tradisjon – og som, takket være innsamlere som Moe, ble gjort udødelige i skrift.
Når vi stanser ved Engebret Askjems grav, minnes vi ikke bare en mann – vi minnes en kulturformidler, en bærer av folkets stemme og en uvurderlig kilde til våre eventyr.
Kilde:
- Hodne, Ørnulf: Jørgen Moe og folkeeventyrene, s 78 Universitetsforlaget 1979